Poetinnen drøvtygg bokstavkjeks og poteter.
Ingenting heng på greip.
Frå navlelo til fingerspiss.
Tastaturet ser ikkje sine eigne begrensningar.
Kva er vel eit vepsestikk mot alt dette andre?
Eg får ikkje orda mine til å drepe,
same kor mykje eg prøver.
Brått vert alt borte og stille.
Eg tenkte berre eg skulle nemne det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar