Det var dette jeg hadde håpet på; at den realistiske realismen skulle opphøre.
En monopol-lignende stemme hvisket at jeg måtte tilbake til start. Jeg husker ikke at jeg trådte over noen målstrek. Ingen hadde trykket på stoppeklokken, ingen hadde sagt klar ferdig eller gå. Plutselig gikk jeg baklengs bakover til jeg kom til en ullgenser som lå slengt innunder stolen du satt på. Jeg tok tak i en oransje tråd.
Masken din falt og maskene forsvant oppover mot halsen. Der nøstet vi oss sammen, med vranga ut.
22. september 2009 kl. 12.40
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar